LEVENDE LYS

Det står et lys i min hytte.
Det står der så stilrent og pent,
men kommer slett ingen til nytte,
for lyset, det er ikke tent.

"Levende lys", det er navnet,
et navn jeg fra før av kjenner.
Men lyset det intet kan gavne
så lenge det ikke brenner.

Jeg løper og henter en fyrstikk,
forsiktig jeg tenner på.
Plutselig skuer mitt blikk
en flamme så klar og blå.

Nå står det og stråler og skinner
og lyser opp mørkeste krok,
inntil det meg stille minner
om ord i fra Bøkenes Bok.

Stille og mildt det sier:
"Hva med din egen flamme?"
Jeg bøyer mitt hode, jeg tier,
jeg føler jeg blir til skamme.

Jeg ransakes dypt i meg selv
i ydmykhet innfor min Gud.
Så feilet jeg likevel
i dette, å holde guds bud.

Så flyr jeg til korset, til Frelseren,
i dag som så ofte før,
og ber Ham: "Tenn meg på nytt igjen,
blås liv i de ulmende glør!"

Med ett begynner lyset å skinne
Jeg tennes av Mesterens hånd.
Det sprudler av glede der inne.
Jeg fylles igjen av Guds Ånd.

Da hører jeg Mesterens stemme:
"Til verdens lys er du kalt,
og måtte du aldri glemme
å virke som jordens salt.

Du skal lyse og være avglans av Ham
som kan sprede den mørkeste sky.
ET LEVENDE LYS - som peker fram
mot en verden som evig er ny.

(Okt. 1975)