SAMFUNN MED HANS LIDELSER

Livet er kamp til sine tider,
dagen er grå og trist.
Du kaver, du kjemper, du lider,
og ensomhet kommer til sist.

Du ventet vel kanskje litt
av venner du vanket iblant,
men du ble skuffet så titt,
alene du sto, - de forsvant.

Vår Frelser er prøvet i alt
i likhet med alle oss andre.
Han sa det den gang du ble kalt
at kanskje du ensom må vandre.

Du husker at han sveket ble
da han sine venner trengte.
Der først i hagen, Getsemane,
og når hopen ham hånte og dengte.

Hvor var hans venner nå,
de som fulgte sin Mester så tro?
Se, det var nok vanskelig å forstå,
for ham som der ensom sto.

Han som har kjærlighet stor til å favne
hver eneste en, fiende, venn.
Nå måtte han vennene savne.
Han sto der alene igjen.

Ser du nå hva han led på jord?
Han ble sveket igjen og igjen.
Er da kampen din egentlig stor,
imot dette å være Frelserens venn?

(Krigsropet sept. 1976)